Min slutt på skoleåret...

Jaja dere;)

Nå er det rett og slett sommerferie for meg. Jeg er helt overlykkelig over at jeg hverken kom opp i skriftlig- eller muntlig eksamen. Det kunne ikke vært en bedre slutt på dette skoleåret. Toppen av alt, er at ute skinner sola som den aldri har skint før, og slik skal den forhåpentligvis skinne resten av sommeren også.

I disse tider er det jo også VM, som til og med jeg har begynt å følge litt med på. En kan si det er kun VM og EM kamper jeg ikke kjeder meg av å se på:) Fotball på tv er ikke den store interessen. Jeg synes det hadde vært utrolig gøy om et av de afrikanske lagene hadde kommet veldig høyt opp. Det hadde de fortjent, er så lei av å høre disse standard landene som England og Frankrike osv, selv om jeg selv heier litt på Italia:)

Noe som ennå er meg ufattelig, er at søndag denne uken døde tanta mi plutselig. Mannen hennes, Toralf/morbror, og henne hadde vært lenge oppe kvelden i forveien. Hun hadde vært sjikkelig frisk da. Om morgenen hadde morbror våknet og sagt at nå burde de stå opp. Da hadde han merket at hun ikke svarte. Det var ikke liv i henne i det hele tatt.
Da mor fikk telefon om morgenen at tante Gunvor var død, var dagen helt normal. Jeg hadde gjort meg klar til å gå og lede søndagsskolen (Twist - for de pittelitt eldre). Det kom som et utrolig stort sjokk kan man si. Jeg trodde det var en slags utrolig dårlig spøk helt til jeg så fjeset til mor.
Senere den dagen var vi oppe hos dem, der alle av de andre i den nærmeste familien allrede satt og gråt. Jeg fikk gå å se henne. Hun så så ufattelig fredelig ut der hun lå, som om ingenting annet hadde hendt henne, annet enn at hun var blå på leppene og hadde slik "blassen farge". Jeg kan fortsatt ikke forstå at noen på bare 55 år bare kan dø på den måten... Det hadde liksom vært greiere hadde hun vært gammel.
Begravelsen var utolig fin og det kom utrolig mange folk dit. Det var endatil ikke plass til alle innenfor kirken. Der sang vi en veldig fin sang, der jeg bare vil skrive opp det siste verset:

"Jeg går til himlen, der er mitt hjem,

Der er ei synd eller smerte,

Der er det nye Jerusalem,

Og der er hele mitt hjerte."

Døden skjer så uventet og så utrolig brått. Det er absolutt ikke noe å spøke med. Det som gjenstår den dag Gud henter oss hjem, er om vi er klar eller ikke. Vi kan på ingen måte stoppe døden, den kan enten bli en port til herligheten, eller til evig fortapelse. En må ta et valg og leve hver dag som om den var den siste...

En vis mann...

For det er gjennom å gi at man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse.
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Frans av Assisi

Sommer'n kommer...

HEIM TE JÆREN
(Svein Inge Aarrestad)

Eg vil heim og sjå en solnedgang på Jæren
nermed havet, der som bølgjer slår mot strand.
For bak havets kant, langt ut i atmosfæren
vil hu farga himlen raud med eld og brann.

Du vert ett med det du ser, og det du føle
er at du og sol og hav og Jærens land
høyre samen i en solnedgang på Jæren
nermed havet, der som bølgjer slår mot strand.

Eg vil heim og gå en lange tur på Jæren
gå langs steingard, finna fram i mark og hei.
Der er ingen ting eg heller ville gjer enn
det å rusla slik på barndoms sti og vei,

øve lynghei, øve mark og mo og myra
og langs strendene med rullestein og sand.
Kjenna vinden, kjenna regnet, kjenna solå
høyra havet, der som bølgjer slår mot strand.

Eg vil heim te Jærs og høyra fuglar syngja,
fylgja lerkå på si flukt mot himlen blå.
Alt som plagar meg og alt som vil meg tyngja
det forsvinne når eg fuglane får sjå:

Der er erlå, der er vibå, der er spogjen –
ja, sjøl mågaskreg er verdt å høyra på !
Ja, med vind og sol og fuglasong på Jæren,
då vert livet noge godt å satsa på !

Tenkte bare jeg skulle ta med noen bilder fra mine opplevelser i mai. Det første er fra grilling i Øyren, meg og Mari sitter å gliser. Det neste er ved Homsegruvene. Eivind og Johan velter "afrika" ned i et av de store vannhullene som var der. Det siste er ved brusand, der Alf Ove, JJ (Johan) og Siri valser avgårde.














Nå er jeg så vilt klar for sommer og det varme været! Fikk en liten forsmak på det noen dager tiligere, men de forsvant like fort som de kom. Man får bare håpe på det beste framover. Nå hare jeg bare 2 tentamener som gjenstår, og så er det om jeg kommer opp i muntlig og skriftlig eksamen. Utenom det er det bare å lene seg bakover, slappe av og vente på sommerferien, for hvem liker vel ikke den? Det som da står på programmet er, jobbing, Skjærgårds, UL og være med å være leder for barn på misjonærkurset på Fjellhaug. Jeg kan ikke annet enn glede meg altså!

"For se, nå er vinteren slutt

regnet er over, det er borte.

Blomstene kommer til syne på marken;

sangens tid er kommet,

turtelduen kurrer i vårt land."

Høysangen 2, 11-12

Vi er alle blomster...

"Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner."
Joh 15, 1-6

I et blomsterbed vokser det som regel alltid opp ugress. Hvis vi ikke luker bort dette ugresset, blir det så mye ugress at blomstene til slutt kveles og ikke lenger blomstrer.
Vi er som dette blomsterbeddet. Men for at vi ikke skal kveles helt, trenger vi en gartner. Gartneren er Gud, og han steller med plantene, gjødsler og vanner dem. Uten Gud kveles vi, og vi blomstrer ikke. Satan er som ugresset. Han prøver hele tiden å ødelegge for oss når han ser at vi begynner å blomstre. Siden ugresset vokser like fort som blomstene, vil det si at etter hvert som vi går på møter og leser i Bibelen, prøver også Satan å hindre oss i å gjøre nettop disse tingene. Hadde da ikke Gud vært sterkere enn ugresset, da hadde hele ugresset vunnet over blomstene. Uten Gud kan vi ikke blomstre. Blomstene kan ikke alene prøve å hindre ugresset fra å vokse, de er da allerede dømt til å kveles. Det er derfor at vi ikke kan leve på egenhånd utenom Gud. Vi klarer ikke å stå utenom det som er galt. Satan frister oss til mer og mer, som tvinger oss i helt motsatt retning fra det Gud vil med oss.

Det hender alltid, i dette tilfellet, at det dukker opp en gartner som tilbyr seg å få lov til å luke i nettop dette beddet før det er for sent. Det er da vi som bestemmer om gartneren skal få lov til denne jobben, for vi bestemmer selv på en slags måte over dette beddet. Vi kan da enten be gartneren om å glemme det og bare gå videre, eller vi kan smile å si "ja takk!" Gartneren vil uansett være der i tilfelle. Han vil kanskje til og med nappe noen ugress opp av medlidenhet, uten at du selv merker det. Dette vil da kanskje få deg til å innse at du selv kan ikke klare deg uten en gartner.

Det jeg da ønsker for alle som leser dette. Har du ikke en gartner, så skaff deg en på rappen, før du kveles helt og visner!

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn."
Joh. 1,12

Elsk deres fiender...

Kom over denne teksten en dag jeg kikket i en andaktsobk jeg ikke har lest i på leenge...

Nikolajev gjorde bare jobben sin. Som kommunist i det tidligere Sovjetunionen var det "jobben" hans å oppspore kristne som kom sammen til ulovlige gudstjenester, storme inn og jule opp alle sammen. Noen ganger ga det ham en slags pervers glede.

En gang da han brøt seg inn i et møte, var det ei uvanlig søt, blond jente der. Han og kameratene hans kastet henne ned på et bord, og slo løs på ryggen hennes med hennes egne sko til hun var halvdød. Noen få uker senere stormet Nikolajev inn i et annet møte, og fant den samme jenta. Han og kameratene hans ga henne samme behandling igjen, og slo opp igjen sårene som ikke hadde grodd skikkelig etter forrige gang. Flere uker senere fant Nikolajev denne jenta på enda et kristent møte. Han lot henne gå, og skalv i støvlene over at det gikk an å være så trofast.

Siste gang Nikolajev forstyrret et møte, hadde han med seg en batong med blyinnlegg. Han fant en gammel kvinne som trykket bibelen sin tett inntil seg, og han løftet batongen for å gi henne et dødelig slag i hodet. Mens han stod slik, klar til å drepe, hørte han henne hviske: "Herre, tilgi denne gutten. Han vet ikke hva han gjør."

Nikolajev forstyrret ikke flere møter. I stedet flyktet han til Canada og ble en kristen. Sovjetiske agenter greide å oppspore ham, og drepte ham fordi han hadde hoppet av. Nikolajev fikk livet snudd på hodetfordi han så en kvinne som elsket ham, selv om han ville drepe henne. Det var mer enn han kunne fatte. Nå er han i himmelen sammen med henne.

Jesus vil at du skal innse at det er enkelt å elske bare dem som elsker deg. Ekte kjærlighet slår inn når du bruker viljen til å elske å be for den som hater deg og prøver å gjøre livet surt for deg.

Det er vanskelig. Men gjorde ikke Jesus det samme, og ga ikke Han oss et eksempel vi kan følge? Han lot seg mishandle av jødene. Han lot seg piske av romerne. Han bar selv korset Han skulle henrettes på, og sa ingenting til de som hånet Ham og spyttet Ham i ansiktet. Og så, etter at de hadde spikret Ham fast til korset og hengt Ham opp som et stykke kjøtt, stod de der og lo av dødskampen Hans. Da ropte Han ut: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."
(WWJD? i dag - Brian Shipman)

For å være helt ærlig har jeg utrolig problemer med å elske mine fiender. Jeg gir ofte tilbake med samme mynt. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort hadde noen i dag kommet stormende mot meg og slått meg ned. Jeg tror det hadde vært stor sjanse for at jeg i hvert fall ikke hadde elsket mine fiender på det tidspunktet der...
Vi har så utrolig mye å lære, og heldigvis har vi fått Bibelen til hjelp til slike ting. Gud kan virke på de mest utrolige måter.

Matt. 5, 43-48; Luk. 6, 27-28, 32-36

Bibelvers...

"Dette vil jeg ta meg til hjertet,derfor vil jeg håpe:
Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham.
Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham. Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse."
Klag. 3, 21-26

Legg alt i Guds hender...

I kveld har jeg øvt til matteprøve nesten hele kvelden. I løpet av 2 timer har jeg fått gjort kun 2 oppgaver... Jeg fatter absolutt null av det vi har lært, og lite hjelper det at vi har den mest elendige læreren ever! Da jeg absolutt var kommet til det punktet at jeg ikke kunne vri hjernen min noe lenger, gadd jeg ikke prøve mer. En kan si det sånn at når jeg blir frustrert og sint over noe jeg ikke får til, så varer heller ikke tolmodigheten min noe særlig lenge heller...:)

Men det var da absolutt ikke dette problemet jeg hadde tenkt å dele med meg. Her i kveld kom jeg til å tenke på hva i huleste jeg skal gjøre etter allmenn... "Ja den så visste dæ...:)" Jeg hadde en lang stund tenkt å bli lege, men jeg fant fort ut, at slik som jeg slapper av, har jeg ikke så altfor stor sjanse til å i det hele tatt tenke på det en gang... en kan si det slik at snittet er 6 og noe... og jeg som stresser hodet av meg for å prøve å oppnå 4,5 til 4,7 eller noe slikt.

Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg mange ganger har kommet til å tenke på hva jeg vil gjøre etter Tryggheim. Det var nettop en av disse gangene at jeg var på et møte. Det ble sagt at vi skulle være stille i noen minutter å be litt, for så å se om noen ville komme opp å dele noe. Jeg ba da selvfølgelig om dette "problemet" mitt da. Det som da var så utrolig kult, var at etter vi var ferdige med å be, var det en ung mann som gikk opp. Han begynte å snakke om at det var kanskje noen som bekymret seg for framtiden, hvilken skole de skulle velge, utdannelse osv... Han sa videre at det så visst ikke egentlig va så mye å bekymre seg over, for det eneste vi trengte å gjøre var å legge alt i Guds hender, å la han ta seg av det. Det eneste vi trengte å gjøre var bare å gjøre som disiplene til Jesus. Ta et skritt om gangen, ikke prøve å ta flere skritt på en gang for å finne ut alt, da ville Jesus etter hvert lede oss inn til hans gode vilje, så var det bare å bruke tiden til hjelp...
Siden jeg da er skapt uten noe særlig mye tolmodighet, kan man da si at det samme problemet har ofte dukket opp etter denne hendelsen, men hver gang kommer jeg på hva som da ble sagt. Det føltes virkelig som om det han mannen sa, var rettet rett til meg, og det var bare så kult. Selv om jeg ikke kan kalle det noe utrolig stort bønnesvar, var det i hvert fall godt nok syntes jeg:) Det var forresten ikke bare på det møtet det ble sagt noe slikt. Men jeg oppfattet det først i ettertid.

Mitt poeng var i hvert fall at uten Gud, tror jeg at jeg hadde hatt mye mer problemer med meg selv enn det jeg har i dag. For når Gud går med meg, kan jeg dele byrdene mine sammen med ham...

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." (Fil. 4, 6)

Passion's Light

Av: Carole A. Henry

Standing on top of the hill that he once climbed in tears,
A heart swelled in agony smothered by fountains of grief.
Reaching deep beyond the boundaries of a tormented soul
Here I fell upon two broken knees crying for his blood.

My savior found me upon the dusty roads long traveled,
Becoming the guide who led me homeward.
With arms wrapped tightly around this sobbing mass,
Lifting me from the pain and agony within my soul.

Looking up before me hung the broken body of a man,
Gently his blood flowed freely upon the ground.
Withered fingers reached down to touch the warmth of his life,
Tears washed my spirit free.

Spirits soared up toward the heavens out among the stars,
Freedom sang forth from a broken heart
Winter danced into the warmth of spring,
He held me close and loved me greatly as I am.

Upon the hill I found my savior, my brother, my friend,
Love renewed me and took me home again.
Light shines eternal among the darkest recesses of my soul,
And yet, I cry, because I know He died for me.

Footprints...

Footprints in the Sand
By: Mary Stevenson

One night I dreamed I was walking along the beach with the Lord. Many scenes from my life flashed across the sky. In each scene I noticed footprints in the sand. Sometimes there were two sets of footprints, other times there were one set of footprints.

This bothered me because I noticed that during the low periods of my life, when I was suffering from anguish, sorrow or defeat, I could see only one set of footprints.

So I said to the Lord, “You promised me Lord, that if I followed you, you would walk with me always. But I have noticed that during the most trying periods of my life there have only been one set of footprints in the sand. Why, when I needed you most, you have not been there for me?

The Lord replied, “The times when you have seen only one set of footprints in the sand, is when I carried you.”

God's Promise

God didn't promise

days without pain,

laughter without sorrow

or sun without rain.

But God did promise

strength for the day,

comfort for the tears

and a light for the way.

And for all who believe

in His kingdom above,

He answers theisr faith

with everlasting love.

By: Unknown

Hei!

Nå har jeg også fått meg slik et slikt space eller hva det nå kalles, jeg skal fikse å gjøre det mer interessant etter hvert når jeg har tid:)