Den lange veien...

Vi har gym. Jeg har ikke sprunget på år og dag. Jeg løper og løper. "Denne distansen begynner å ta på kreftene", tenker jeg. Jeg kjenner pulsen stiger og at føttene begynner å føles som gelè. Jeg får lyst til å gi opp, kjenner at jeg snart ikke klarer mer. Det piper i brystet. Jeg ser målet der framme, ser læreren står der som en liten prikk.
Hvorfor er jeg egentlig så sliten?
Distansen var egentlig ikke såå lang, men det føltes likevel ikke akkurat noe bedre. Jo, jeg har jo dårlig kondis. Med dårlig kondis blir en lett sliten. En er ikke vandt til å løpe noe særlig.
Hva skal da til for å få bedre kondis?
Jeg må selvfølgelig trene meg opp. Jeg må løpe litt og litt og bli vandt til å løpe mer. Etter hvert venner kroppen seg til denne påkjenningen og blir sterkere og mer utholden. Da går også distansen mye lettere, og bak målet venter da en god karakter. Det er det som er drakraften.

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det til tolmodighet."

Gud prøver oss hele tiden. En kjenner at det av og til ikke er lett i det hele tatt og at en bare har lyst til å gi opp. Det hadde liksom vært så mye lettere. Det er ikke ment at vi skal ha et lettvint liv og at alt hele tiden skal være "fest å basar". Grunnen til at vi er får disse påkjenningene, er at et sted der ute lurer Djevelen og vil at vi skal gi opp. Han vil at vi skal lgge oss ned i støvet og ha det vondt.

Første gangen en blir prøvet, blir en fort utrolig utolmodig og vil fort gi opp. Når en kjenner at det plutselig går litt lettere igjen, blir en mer tolmodig og styrket. En kjenner at kroppen begynner å bli sterkere for hver prøvelse. Det blir da mye lettere å skyve Djevelen til side, for vi har nemlig et mål. Det er nemlig himmelen, hos Gud.

Kaldt...

Utrolig så fort hele klimaet blir forandret fra sommer til høst! Nå kan jeg bare si en ting; Det er BEIN-KALDT! Kjenner ofte at alt det grå og triste rundt meg har også en tendens til å påvirke humøret mitt også. Det er ikke akkurat deilig å få et kaldt vindgufs under jakken og klapre tenner, eller å kjenne at regne siler denover nakken på deg. I dag tidlig la jeg for første gang merke til at trærne nå er nesten helt nakne. Det ser ut som spisse knokler som strekker seg opp mot himmelen, akkurat som for å si at de gjerne kunne tenke seg å få tilbake bladene igjen, slik at de kunne slippe å se så triste ut.

Det er jo ikke bare kjedelig med høsten da... Når jeg har fri er det absolutt deilig å kunne ligge i sengen å høre regnet tromme på taket, mens jeg ligger under den varme og gode dyna, eller å sitte framfor den varme peisen med en kopp kakao.

Hvor mye fritids-problem må vel ikke jeg ha som sitter her å skildrer været? Jo kanskje jeg har noe fritidsporoblem, men alle har jo det en gang i løpet av livet, så da hjelper det en smule å skrive det ned, bare for å få det ut av tankene og bli ferdig med det;)

Nå for tiden holder jeg på å lese i Aposlenes gjerninger. Det er så utrolig mange flotte historier der! Det som inspirerer meg mest er hvro brennende disse menneskene var og talte Guds ord rundt over alt, og ofte på steder der de ikke alltid var ønsket. En person som grep meg veldig var Stefanus (Apg. kap 6-7). Han sa det som lå ham på hjertet og snakket og vitnet om Gud helt til han ble steinet. Rett før han døde sa han: "Herre, tilregn dem ikke denne synd!"
Det er så utrolig vanskelig å kunne se meg selv i den samme situasjonen, men for et mot! Det er så vanvittig hvordan Gud kan tale gjennom mennesker i slike situasjoner.
Dette ble en smule usammenhengede, men jeg håper dere tok poenget... Ellers oppfordrer jeg dere til å ta en titt innom Apostlenes gjerninger altså. Det er utrolig spennende!