Legg alt i Guds hender...

I kveld har jeg øvt til matteprøve nesten hele kvelden. I løpet av 2 timer har jeg fått gjort kun 2 oppgaver... Jeg fatter absolutt null av det vi har lært, og lite hjelper det at vi har den mest elendige læreren ever! Da jeg absolutt var kommet til det punktet at jeg ikke kunne vri hjernen min noe lenger, gadd jeg ikke prøve mer. En kan si det sånn at når jeg blir frustrert og sint over noe jeg ikke får til, så varer heller ikke tolmodigheten min noe særlig lenge heller...:)

Men det var da absolutt ikke dette problemet jeg hadde tenkt å dele med meg. Her i kveld kom jeg til å tenke på hva i huleste jeg skal gjøre etter allmenn... "Ja den så visste dæ...:)" Jeg hadde en lang stund tenkt å bli lege, men jeg fant fort ut, at slik som jeg slapper av, har jeg ikke så altfor stor sjanse til å i det hele tatt tenke på det en gang... en kan si det slik at snittet er 6 og noe... og jeg som stresser hodet av meg for å prøve å oppnå 4,5 til 4,7 eller noe slikt.

Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg mange ganger har kommet til å tenke på hva jeg vil gjøre etter Tryggheim. Det var nettop en av disse gangene at jeg var på et møte. Det ble sagt at vi skulle være stille i noen minutter å be litt, for så å se om noen ville komme opp å dele noe. Jeg ba da selvfølgelig om dette "problemet" mitt da. Det som da var så utrolig kult, var at etter vi var ferdige med å be, var det en ung mann som gikk opp. Han begynte å snakke om at det var kanskje noen som bekymret seg for framtiden, hvilken skole de skulle velge, utdannelse osv... Han sa videre at det så visst ikke egentlig va så mye å bekymre seg over, for det eneste vi trengte å gjøre var å legge alt i Guds hender, å la han ta seg av det. Det eneste vi trengte å gjøre var bare å gjøre som disiplene til Jesus. Ta et skritt om gangen, ikke prøve å ta flere skritt på en gang for å finne ut alt, da ville Jesus etter hvert lede oss inn til hans gode vilje, så var det bare å bruke tiden til hjelp...
Siden jeg da er skapt uten noe særlig mye tolmodighet, kan man da si at det samme problemet har ofte dukket opp etter denne hendelsen, men hver gang kommer jeg på hva som da ble sagt. Det føltes virkelig som om det han mannen sa, var rettet rett til meg, og det var bare så kult. Selv om jeg ikke kan kalle det noe utrolig stort bønnesvar, var det i hvert fall godt nok syntes jeg:) Det var forresten ikke bare på det møtet det ble sagt noe slikt. Men jeg oppfattet det først i ettertid.

Mitt poeng var i hvert fall at uten Gud, tror jeg at jeg hadde hatt mye mer problemer med meg selv enn det jeg har i dag. For når Gud går med meg, kan jeg dele byrdene mine sammen med ham...

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." (Fil. 4, 6)