Den lange veien...

Vi har gym. Jeg har ikke sprunget på år og dag. Jeg løper og løper. "Denne distansen begynner å ta på kreftene", tenker jeg. Jeg kjenner pulsen stiger og at føttene begynner å føles som gelè. Jeg får lyst til å gi opp, kjenner at jeg snart ikke klarer mer. Det piper i brystet. Jeg ser målet der framme, ser læreren står der som en liten prikk.
Hvorfor er jeg egentlig så sliten?
Distansen var egentlig ikke såå lang, men det føltes likevel ikke akkurat noe bedre. Jo, jeg har jo dårlig kondis. Med dårlig kondis blir en lett sliten. En er ikke vandt til å løpe noe særlig.
Hva skal da til for å få bedre kondis?
Jeg må selvfølgelig trene meg opp. Jeg må løpe litt og litt og bli vandt til å løpe mer. Etter hvert venner kroppen seg til denne påkjenningen og blir sterkere og mer utholden. Da går også distansen mye lettere, og bak målet venter da en god karakter. Det er det som er drakraften.

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det til tolmodighet."

Gud prøver oss hele tiden. En kjenner at det av og til ikke er lett i det hele tatt og at en bare har lyst til å gi opp. Det hadde liksom vært så mye lettere. Det er ikke ment at vi skal ha et lettvint liv og at alt hele tiden skal være "fest å basar". Grunnen til at vi er får disse påkjenningene, er at et sted der ute lurer Djevelen og vil at vi skal gi opp. Han vil at vi skal lgge oss ned i støvet og ha det vondt.

Første gangen en blir prøvet, blir en fort utrolig utolmodig og vil fort gi opp. Når en kjenner at det plutselig går litt lettere igjen, blir en mer tolmodig og styrket. En kjenner at kroppen begynner å bli sterkere for hver prøvelse. Det blir da mye lettere å skyve Djevelen til side, for vi har nemlig et mål. Det er nemlig himmelen, hos Gud.